I fjor skrev jeg en dokumentar for SAS og en roman, og da ble det lite tid, eller rettere sagt lyst til å lese selv – men i år er ståa en helt annen, så i år kommer jeg til å anmelde bøker igjen som før. De to siste jeg har fått tilsendt fra forlagene er Mapuche av min favorittforfatter Caryl Férey og Sønnen av Jo Nesbø. Jeg tar også med en del andre høydare, for tross alt – det er snart påske og bøker er ikke ferskvare – så bestill nå and enjoy later.
Slakteren av Øystein Wiik, en elegant thriller. Tom Hartmann har en egen evne til å rote seg borti høyspente kriminelle miljøer. Nå drar han til Cap Ferrat i Sør-Frankrike, til sin gamle studiekamerat Eddie Jones, som har en forretningsidé å foreslå. Problemet er bare at Eddie også har liket av en vakker kvinne i bagasjerommet på bilen. “Slakteren” er en meget underholdende thriller med høyt tempo og null dødpunkter i løpet av de 444 sidene boken lever. Hendelsene pendler fra Oslo og området rundt dekadente St. Tropez, de rikes ferieparadis. Vi følger flere skjebner og historier som flettes inn i hverandre og samles etter hvert på en særdeles finurlig måte.
Wiik har stålkontroll hele veien, og sjonglerer stødig med god detaljrikdom og uventede vendinger. Boken har et svært rikt og underholdende persongalleri som simpelthen suger deg inn i den enkeltes skjebne. Dette er mennesker som biter seg fast i deg. Selvsagt grøsses det av bestialske drap også i denne krimboken, men Wiik forankrer spenningen i skildring og hendelser, og unngår å krydre opp med for mye gørr, galle, blod og snørr, en felle mange krimforfattere går i. Som leser tenker du -fy faen, dette kunne faktisk ha skjedd, og dermed trekkes du inn i helvete i stedet for å distansere deg fra det.
Øystein Wiik behersker sjangerens virkemidler til fingerspissene og kan kunsten å fortelle en snedig, spennende og god historie. Han maler den frem med myk pensel, skriver som fløyel, som balsam for sjelen, og det er bare å lene seg tilbake og nyte reisen. Link til bestilling.
Og her kan dere lese mitt flotte og dramatiske intervju: Tett på Øystein Wiik.
Sønnen av Jo Nesbø skuffer stort – det eneste som mangler er Harry Hole. I mine øyne er Sønnen en mildere utgave av Harry Hole – vi slipper heldigvis den evige gallesyren og de blodige detaljene der Hole nærmest blir slaktet, men til alt hell og mot all fornuft overlever, altså typiske Nesbø scener. Utover dette ser jeg lite forskjell og mener Nesbø med fordel kunne valgt andre kulisser enn de trøtte gatene i Oslo og de samme slitte hotellene og herbergene som stort sett alltid er med i Hole bøkene når Nesbø nå først skulle skrive noe “nytt”.
Videre er også selve handlingene en Harry Hole kopi – bytt ut navnet Simon Kefas med Harry Hole, og ingen ville løftet et øyebryn. Vi har korrupsjon i politiet, vi har karakterer som pakkes inn i gull, men som viser seg å være gråstein og ikke det en gang, og helten oppå der igjen som også viser seg å være noe helt annet – altså et typisk Nesbø komplott der folk ikke er som du tror de er – et triks som etterhvert begynner å bli lett gjenkjennelig og temmelig forutsigbart. I Sønnen er karakter-skildringene dessverre også flate og uinteressante, og dette gjelder også hovedkarakterene. Nesbø burde brukt mer fargepenn og gått mer ned i både dybde og detaljer. Selv bi-karakterer og “statister” bør ha ett eller annet som gjør at de fenger, at leser i det minste får en forståelse av hvorfor de i det hele tatt er med i boken, for dette blir bare lett skraping i overflaten rundt masse folk med intet annet enn et navn å tilby – og for meg oppleves dette som irriterende og unødvendig.
Også den store slemme med kallenavn Tvillingen blir flat. Karakteren avslutter hver setning med et spørrende; “-ja?” Men dette gjør ikke karakteren spennende eller interessant – tvert om. Helten, politibetjent Simon Kefas flankeres som vanlig i god gammel Nesbø-stil med en kvinnelig ving-mann, og for å underbygge at hun er “underordnet” får hun ros for de mest elementere ting – ja, for å faktisk gjøre jobben sin. Samspillet mellom disse to blir derfor virkelighetsfjernt og lite troverdig.
Dog, det begynte godt. Jo Nesbø kan skrive og teksten har god drive og flyt, og jeg liker de små spenningsmomentene han ligger inn her og der, men totalt sett blir Sønnen dessverre for lik Harry Hole, temmelig forutsigbart. Kulissene er velkjente og trøtte, og karakterene bærer seg ikke godt nok, de blir for kjedelige – så Sønnen ble totalt sett en skuffelse – like fargeløst som omslaget. Link til bestilling.
Eksgangster av Josh Bazell, en forrykende krim med alle ingredienser og litt til. Her finner du en bisarr historie som du ikke klarer å løsrive deg fra, tekster så godt skrevet at genialiteten lyser lystig mot deg fra hver side. Og humor. Boken rommer mye svart humor. Peter Brown er assistent lege på Manhattans verste sykehus.
Han har et mareritt av en vaktplan og en fortid han foretrekker å skjule, nemlig et svært nært, men selvmotsigende forhold til mafia. Nicholas LoBrutto er Browns nye pasient. Han har tre måneder igjen å leve og på en besynderlig måte kobles disse to slik at fortiden vekkes til live, mens begges fremtid ser ut til å forkortes tilsvarende.
Dette er en svært spenstig krimdebut fra Josh Bazell. Tempoet er høyt uten å bli heseblesende, og situasjonsbeskrivelsene får det til å prikke i ryggmargen. I tillegg får du små underfundige, men morsomme forklaringer på avanserte begreper som brukes fortløpende i boken, alt fra mafias koder til kirurgiske begreper. Avslutningen overgår det meste, men ikke mer enn at du tenker at det kan la seg gjøre; når du er presset til det ytterste og livet ditt henger i en tynn tråd eller du ligger i en fryseboks, så er du nok i stand til det meste.
I hvert fall om du er like genial som forfatteren og hovedkarakteren Peter Brown. Dette er en særdeles original debut og noe av det beste jeg har lest av krim, og jeg må erkjenne at jeg nå for første gang i mitt liv, er en av dem som venter i spenning på en forfatter neste bok. Her kan du lese ut utdrag av boken og her kan du bestille den til kun 149.- herregud, kjøp to!
Zulu, av Caryl Férey, en krim som fillerister deg. Ali Neuman, sjef for kriminalpolitiet i Cape Town står overfor det umulige. Vi rives inn i et drama der linjer trekkes tilbake til både Apartheidregimet og de voldsomme interne motsetningene mellom sørafrikanere. “Zulu” troner ubestridt som min beste leseropplevelse av det jeg har lest av krim. Den spiser deg rå, tygger deg brutalt i stykker og spytter deg ut på den andre siden. Og der blir du stående på skjelvende bein, berørt langt inn i sjelen og tenker: -hvordan er det mulig å kunne skrive noe slikt?
Dette er ikke lystig lesning, tvert om. Dette er mørkt, svart, ja, beksvart lesning. I all sin råhet, galskap, umenneskelighet, alt snirklet inn i en historie så usannsynlig sannsynlig om mennesker i et land revet i filler av galskap – så inn for jævlig sammensatt og komplisert, fargelagt med rødt blod og fortvilelse til å ta og kjenne på, skriker den ut sitt budskap om sosiale konflikter, om urettferdighet, om tapte sjeler og en brutalitet som overgår det meste.
I Zulu snakker vi om “ekte” skjebner pakket inn i rå umenneskelighet, men med en troverdighet som suger leseren inn i historien, i stedet for at leseren blir distansert til den. Forfatteren Caryl Férey betegnes som en av Frankrikes nye, store talenter, og jeg kan godt forstå hvorfor. Han skriver rått, hardt og maskulint, og slår deg nesten i hjel med et avrevet stålrør til penn. Men innimellom skifter han tempo og går over til det poetiske følsomme, det vakre og det skjøre, med skildringer så rørende at tårene bare kommer. Zulu er en suveren thriller som vil mer enn å bare underholde, og det gjør den. Link til bestilling.
Varsleren, av Karin Fossum, en uforglemmelig bok. Det var sensommer. En mann satt på huk og malte stakittgjerdet sitt, en kvinne plukket nyvasket tøy fra snorene. Og han likte det alt sammen. Han likte dette yrende livet, det kritthvite tøyet som blafret i vinden og lukten av maling. En ung mor har lagt sitt lille datter til å sove under et tre i hagen. Senere samme dag finner Konrad Sejer et kort utenfor døren hvor det står: Helvete begynner nå!
Varsleren er den tiende romanen med førstebetjent Konrad Sejer. At helvete begynte, merket jeg egentlig ikke noe til, men at det skjer en god del ekle hendelser er helt sikkert, og disse beskriver Fossum drivende godt, så godt at du enkelte ganger kjenner lukten, lydene og følelsene på din egen hud. Og kapittelet om lille Theo vil du aldri glemme.
Boken vekker empatifølelser, selv med slike du i utgangspunktet ikke ønsker å føle empati med, men sparke på hodet og rævva ut av døren. Boken tar uventende vendinger og du kjenner deg igjen. Det eneste minuset er at Fossum bruker så merkelige navn på karakterene sine, navn som gjør at du nesten ikke husker karakteren fra gang til gang, for det lyder så ukjent. Hovedkarakterens drikkfeldige mamma heter sannelig meg også Trude 😉 også denne karakteren vekker Fossum til liv med et pennestrøk som varer herfra til evigheten. Alt i alt, en drivende godt skrevet krim av Karin Fossum. Vel lest! Link til bestilling.
Årets morsomste er Kleen Deal av Asbjørn Krag, ja, jeg bøyer meg i støvet, for Kleen Deal, direkte oversatt fra Clean Deal for de som trengte litt hjelp til det, er en bok som gikk rett hjem hos meg og enda litt lenger. Forfatteren Asbjørn Krag er et psevdonym for en forfatter på MIN alder! Ja, det er all info vi får. Spennende ikke sant?
Og gudene skal vite at en i min alder har opplevd litt av hvert, og akkurat nok til å skrive en innholdsrik, humoristisk bok som Kleen Deal. Boken bortimot oser av ironi, snert, vidd og en lekenhet som går rett hjem og forblir der. Kleen Deal forynger deg, og ja, dette er jo et voldsomt flott fenomen som jeg og dere som er pluss/minus forfatterens og min alder, absolutt ikke kimser av.
Så glem rynkekremer som ikke virker; le! Og nettopp derfor skal du skaffe deg Kleen Deal, selv om det høres ut som noe du skal vaske huset eller snyte nesen din med. Boken får deg til å le masse, og en god latter forlenger som kjent livet. Selv satt jeg på terrassen og lo høyt så tårene spratt igjennom hele boken – og det har ingen bok gjort før. Dette var altså min første virkelige latterkulebok, og jeg har lest mye. Det er dette bøker handler om; underholdning! Boken handler om Kokken Tor, sjef for kommunens matleveranser til Bergens aldershjem og Kåre Iversen, fruktgrossisten som begge holder en del av pengene godt gjemt under bordet, begge relativt åttitallsrockenrållsentimentale… jepp, ain´t we all…
Og så er det en wannabe-tøffingen, selveste Mr. Maurer som får deg til å vri deg av latter. I mangel av arbeid, satser han høyt på en karriere som privat detektiv, spion, ryddegutt (i mafiastil…) og liknende, men får det ikke helt til. Og sammen spinnes de inn i et aldri så lite nett av humoristiske vinklinger og retninger. Ta det for det det er. Boken er fylt med klisjer og parodier du bare må le av, for de kommer så naturlig og treffende. Det er tydelig at vi her snakker om en uredd forfatter som driter litt i det, som brenner på og skåler med livet, og jeg liker det! Denne kommer faktisk inn på topp fem listen min:-) Bestilles her.
Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese, det vakreste av det vakre. Vi befinner oss i høymiddelalderens Italia, på et torg i en liten by ved Adriaterhavet. I denne lille byen lar en ung kvinne klærne falle som en kjærlighetserklæring til en mann hun ikke kjenner, en hun aldri har pratet med, men kun betraktet i smug, en hun vet har neglisjert henne.
Midt på torget stopper hun opp mellom alle menneskene, like foran ham og hans venner, og lar klærne falle. Og slik står hun naken foran ham, til spott og spe og beundring. Overraskende, syndig, vulgært og vakkert. Hun gjør det for å vise ham at hun er til, at hun lengter, at hun er hun, at hun vil ha ham – at hun vil han skal se henne.
Det hele er så ubeskrivelig vakkert fortalt at det kan ikke gjenfortelles. Han sjokkeres like mye som alle andre der de to står der og stirrer på hverandre, midt på torget, hun totalt blottet for alt av ære, han kledt i all makt en kan drømme om. De står der helt alene i den store menneskemengden som begynner å håne henne. Men når han står der og ser på henne, der hun krymper seg, ser motet hennes, beslutsomheten hennes, vel vitende om at det kan føre til hennes død, håner han ikke. Han går til henne. Og historien slutter ikke der. Scenen overgås senere.
Boken skildrer voldsomme kreftene som tar tak i menn og kvinner; begjær, kjærlighet, hovmod og sjalusi, alt som også er essensielt i dag og en del av en eksistensialistisk diskusjon: -Hva skal vi la styre livene våre? Boken har tre fortellerstemmer som flettes sammen, og med det skapes den kompleksiteten en slik vakker bok trenger for å ikke virke plump. Boken har visstnok appellert spesielt til unge mennesker som meg, som bare er 32-34 år, og det kan jeg godt forstå. Men sannheten er at denne boken appellerer til mennesker generelt, på tross av alder og kjønn. Og jeg vet at slike følelser som beskrevet må tas, føles på og leves med, og det er ikke gjort som 20 åring. For å kunne skrive en slik bok, kreves alder – det samme for å forstå den.
Jan Wiese er en kunstner. Han maler ord. Han skildrer det så godt at hvert eneste ord fenger deg slik at du blir fanget. Du blir fanget i tilstedeværelsen, hver setning danser og lokker deg inn i dypet av hvert eneste ord, hver eneste bokstav. Før og etter er uvesentlig. Boken avsluttes brått og lar deg sitte undrende igjen. Følelsen i kroppen er til å ta å føle på, stemningen som sitter der når det siste ord er fortalt er ubeskrivelig…
Men det hele ødelegges av daværende forlagssjef i Gyldendal, Andreas Skartveits etterord, der han nærmest skryter seg selv opp i himmelen for å ha “oppdaget” underverket. Hele seansen trekker fortellingen, ja, jeg kaller det fortelling mer enn en bok, ned på bakkenivå der den ikke hører hjemme. Etterord er sjeldent bra. Om noen vil kommentere, så la det komme før historien begynner å leve sitt eget liv. Og bare en ting til før jeg gir meg; Forlagssjef Skartveit mener forfatteren ved denne boken, -tar deg i nesen og drar deg rundt, herser med deg. Det er det ikke mange som klarer. Vel, jeg er totalt uenig. Det finnes ikke noe i denne boken som er i nærheten av denne beskrivelsen. Tvert om forfører fortellingen deg mykt, sakte, nært, dypt, intenst, sårt, vakkert og ærlig. Og du gråter. Takk for vakker lesning, Mr. Wiese.
Marekors av Jo Nesbø, et lite mareritt. En kvinne blir funnet drept, og en av fingrene hennes er kuttet av. Slik begynner Marekors. Åpningen får deg umiddelbart til å grøsse, for lemlestede lik trigger alltid spenningsnerven, og selv om det “bare” er snakk om en finger, så grøsser du. For du vet at eieren er død og morderen på frifot. Det er fellesferie og lite folk på politistasjonen. Harry (for et begredelig navn egentlig, mens etternavnet derimot, Hole, er jo riktig så flott) – må derfor til pers selv om han egentlig har fått sparken. Kanskje er det mulig å forutsi hvor og når neste drap skal skje. Eller kanskje ikke…
Dette er den femte boka om Harry Hole, og jeg syntes på mange måter at den er en av de bedre, for det er mer flyt i historien, og den hopper ikke så mye frem og tilbake rundt personer og hendelser. Muligens noe forutsigbar uten at det gjør noe. Men avslutningen er i vanlig Nesbø stil, noe heseblesende når svært mye skjer på en gang. Jeg vet ikke om disse avslutningene er fordi Nesbø begynner å bli lei på slutten og bare ønsker å bli fort ferdig, eller om han selv er oppe i et avslutningsklimaks og at alt derfor må ut på en gang og det på kort tid. Jo mer gørr jo bedre, eller hur? But then again – never change a winning team. 🙂
Vel, i Marekors fikk en av mine favorittkarakterer en litt mer fremtredende plass etter å ha blitt litt neglisjert en stund, nemlig Harrys kjære psykolog Aune, og jeg humret godt i de settingene der Aune prøver å løse opp en trykket politi-stemning med svart humor som ingen skjønner noe av, som han stadig må forklare som spøk.
I love it, og her er Nesbø en mester. Den svarte, intelligente humoren er intakt og spenningsnivået godt. Keep it that way, Mr. Nesbø. 🙂
Det er sommer i boken, så timingen for å lese den er bra nå, så det er bare å sette seg ut på verandaen med et glass vin eller en shandy (50% øl og 50% sitronbrus) og nyte Harry Hole og hans krumspring. Skjønt, Snømannen er min absolutte favoritt. Her kan du bestille boken.
Dukken i taket av Ingvar Ambjørnsen, lettlest og godt. Dukken i taket er 173 lettleste sider, men ikke heng av hodet av den grunn, det er 173 sider som klistrer deg til teksten, for du vil ha vanskelig for å legge boken fra deg når du først har begynt på den. Den handler om Rebekka som har mistet sin søster.
Vel, søsteren er fortsatt fysisk til stede i denne verden, men etter å ha blitt utsatt for grov mishandling, ja, jeg orker ikke gå inn på det her, det er så bra skrevet at du kjenner det i margen når du leser det, så forsvinner søsteren inn i sin egen verden, og vil eller kan ikke komme ut. Det er da hevntankene begynner å spire hos Rebekka, og derfra går veien rundt i kriker og kroker, innom barndommens gode minner og til nåtidens grusomme virkelighet, hvorpå hun sniker seg mer og mer innpå byttet sitt. Boken er skrevet med lett og leken hånd, selv om temaet og utgangspunktet er mørkt. Vel lest! Bestilles her.
Pilgrimsreisen av, et mesterverk og en reise i ditt indre. Pilegrimsreisen av Paulo Coelho er et mesterverk og en reise i ditt indre. Boken tar deg med på en reise inn i det ubevisste, gjennom et landskap skildret så godt at du kjenner det på pulsen, i de rolige hjerteslagene og langt inn i hjernebarken – for dette er nemlig en bok som krever noe av deg. Tilstedeværelse!
Paulo Coelho er nok mest kjent for verdenssuksessen Alkymisten, men The Pilgrimage er virkelig en bok etter mitt hjerte. Coelho har et rikt liv å ta av og det merkes godt i tekstene – og jeg har stor sans for forfattere som ligger litt av sjelen sin i verkene sine. I 1986 foretok Coelho pilegrimsreisen til Santiago de Compostela selv, og i 1988 kom boken basert på denne reisen. The Pilgrimage tar oss med på en pilegrimsvandring fra Frankrike til Spania, nærmere bestemt Santiago de Compostela, en pilegrimsferd som er bevandret av mennesker fra hele verden i over 1000 år. I boken skal fortellerstemmen sammen med sin lærermester prøve å gjøre seg fortjent til «Mestersverdet». For å oppnå det må han ikke bare vandre den lange, fysiske strekningen, men også begi seg ut på en reise i sitt eget indre – noe som er langt mer komplisert, men som ender ut i indre ro og selverkjennelse. Forfatteren har en egen evne til å skildre livet på. Coehlos filosofi om å “stoppe opp og kjenne etter” i sitt indre er vel verdt å lytte til. Vi trenger alle en befriende stans i vårt travle hverdagsliv.
Krevende å lese, ja vel, men boken setter fokus på det som virkelig betyr noe her i livet, deg selv og din indre balanse. The Pilgrimage pirker deg innunder huden, der nervetrådene ligger i tynne lag. Du møter deg selv i døren gang på gang. Vi snakker om selverkjennelse, for du må virkelig kjenne etter i dypet av deg selv. Ikke alltid like behagelig, men dette er etter min mening en reise verdt å ta selv – for hvorfor leve gjennom andre? Hvorfor lese andres tankegods i stedet for å finne ditt eget? Just asking. Som jeg pleier å si; -DU er den du har ventet på hele livet! Tenk litt på det:-)
Vel lest og god reise! Ps. jeg leste den engelske versjonen, men boken er nå også endelig oversatt til norsk for de som foretrekker det:-) Kan bestilles her.
Mapuche av Caryl Férey er et mesterverk – og den er et mesterverk uavhengig av sjanger! Caryl Férey skriver med blodig penn fra begynnelse til slutt. Den driver deg til ytterkantene, fra grenseløst vannvidd til det såreste, til grenseløs kjærlighet. Komplott, karakterskildringer, scenario og kulisser, alt fargelegges med et spekter av farger som driver deg inn i historien til du faktisk er der. Du kjenner luktene, lydene, støvet, solen som steker, blodet som størkner, metallsmaken i kjeften, krenkelsene og hatet, pulsen som stiger, lysten til å slå, lysten til å gjemme deg, forsvinne, lysten til å dø, lysten til å overleve og ikke minst kjenner du på lysten til å ta hevn. Den sniker seg innpå som en slange, du blir bitt, og giften er i deg.
Dette er mer en krim, ikke minst gir bøkene til Férey læring. Han skildrer miljøer og samfunn, og trekker frem historier vi helst vil glemme og fortrenge. Det er nådeløst og brutalt. Det er nå tre bøker som har fått meg til å gråte, og det er Karin Fossum med Varsleren, Fèreys bok Zulu og Mapuche. Det er umulig å holde tårene igjen. Jeg kan bare gjenta det jeg skrev da jeg anmeldte Zulu: Caryl Férey skriver rått, hardt og maskulint, og slår deg nesten i hjel med et avrevet stålrør til penn. Men innimellom skifter han tempo og går over til det poetiske følsomme, det vakre og det skjøre, med skildringer så rørende at tårene bare kommer. Zulu er en suveren thriller som vil mer enn å bare underholde – og det er Mapuche også. Link til bestilling.
Styr unna! To bøker å derimot styre unna, ja, ikke ofte jeg slakter bøker, men noe fortjener ikke annet: Frognerfitter & Fifty shades of Fucking Boring, gjeeesp!!
Mine bøker kan du bestille her og flere gode anbefalinger finner du her. Da ønsker jeg alle en god ferie med mange fine lese opplevelser 🙂
Trude Helén Hole, New Spirit.
Følg meg gjerne på sosiale medier🙂
0 comments on “Bøker til spenning og begjær… Dunk!!”